Jeg vet en deilig hage

jeg vet en deilig hage
sang jenta på søndagskolen
hun så rundt seg
fant ikke noe deilig
var det noe galt med henne
det var det helt sikkert
hun fikk høre det ganske ofte
hun var ikke ønsket
hun dugde ikke
hun tok for mye plass
hun ville heller synge
en helt annen sang

de sang om et solskinnsbarn
hun var ikke det heller
kjente ikke sola i seg
de sa jo at hun ikke var snill
i sangen skulle alle være
snille hver eneste dag
hun var alene der utenfor
savnet en trygg hånd

hun lengtet etter sin sang
den kom sjelden slik
hun husker det i dag
kanskje i noen strofer
måtte de strofene bli liv


elsker alle barna
var en sånn strofe
hun var barn den gang
da var hun kanskje elsket
hun fikk ikke noe svar
det var vist alltid
en hake med henne

hun leste om lille adam
følte et slektskap med han
han gikk alene hjem
det gjorde hun også
de skrev begge to
sin første poesi
ord fra natt til dag