Dagene våre.

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle væe lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi det fra?

Det var piller for alt; nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde igjen? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen+
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi det fra?

               Kolbein Falkeid

 

Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.



Margareth Skjelbreid.

ELSKE GRENSENE av Wera Sæter

Mer er vi ikke, ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere. Vi er ikke mer enn dette, dette lille. Disse grensene.

De er vår virkelighet, med dem skal vi lære å elske. Der er elsket.

Hele tide prøver vi å sprenge dem. Vi strever for å orke det vi ikke orker.

Hvem elsker sin tretthet?

Vi prøver å kunne det vi ikke kan. Hvem elsker sin avmakt?

Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det vi ikke kan?

Dette er vel velsignelsen, at vi fyller hverandre ut.

En er øye, en rygg og en annen fot.

Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er.

Hele tiden øver vi vold på vår virkelighet, og hvor ofte gjør vi det ikke i Guds navn?

Vi strekker oss ut over oss selv.

Ja, forstrekker oss i Guds navn som om det ikke var lov å være trettet og avmakt.

Som om vi var tabu, så forvillede vi er.

Han kom jo selv inn til grensene våre.

Han skammer seg ikke over dem.

Han kom og ble dem.

Han kom og ble barn.

Han kom og ble tid

Han kom og ble fattig.

Han var sulten, trett og forlatt.

Han kom å ble grense, slik elsket han oss.

Når skal vi elske oss med hans kjærlighet?