Gjennkjennelse

Gjenkjennelse!

Jeg kjenner litt på det ordet. Det skaper gode følelser i meg, men også sorg og savn. Det kan være noe helbredende i det å dele tanker og at det skaper gjenkjennelse hos andre. Det kan gi håp og trøst. Du er ikke alene om å føle og tenke det du gjør.

Etter at jeg skadet hode mitt har det blitt mye lenger mellom hver gang jeg opplever den gode gjenkjennelsen. Jeg føler oftere gjenkjennelse med : «Lille Adam» i Arnulf Øverlands dikt. Adam går alene hjem – slik er livets danseskole er to strofer i det diktet. Jeg kan også føle meg hjemme i salmedikter Liv Nordhaugs dikt: «Vi har møttes uten å møtes.» Jeg kan ha vært sammen med mennesker, som bare vil meg vel, likevel kjenner jeg på stor ensomhet. Folk kan dele noe som jeg kunne si meg helt enig i før jeg ble skadet. Nå oppleves det som jeg er på en annen planet enn de jeg er sammen med. De mest ensomme øyeblikk er kanskje når folk er skråsikre i sine ord – at de sier: SÅNN er livet – med trykk på hver stavelse. Det er lettere når folk sier at: Sånn er livet for meg.

Det er lettere for meg der jeg opplever det jeg vil kalle et lyttende nærvær. Der det er tid og rom til å lytte seg inn til min og andres virkelighet. Jeg synes det er godt å være blant folk som ikke bruker verbalt språk hele tiden – det å være stille sammen uten at det oppleves klamt – ubehagelig gjør meg så godt. Jeg har liten nytte av å være i dialog med mange samtidig. En pasient på Sunnaas Sykehus har sagt at vi med vår skade trenger bare 3 stoler. En til oss selv, den andre til gjesten og den tredje når vi har fest. Jeg synes det er veldig godt sagt – noe som kan få andre til å forstå. Noen dager kan en god SMS være nok dagsniste for meg. Jeg skjønner det er vanskelig å forstå hvor lite jeg klarer – tåler.

Du kan da bli med – du kan jo «bare» hvile deg i morgen? Det har jeg hørt noen ganger. Det er nok sjelden vondt ment, men bare jeg vet hvor dårlig jeg kan bli om jeg overskrider mine små grenser. Siden jeg bor alene må jeg ha krefter til å lage mat dagen etter også.

På Sunnaas sykehus snakket de ofte om at vi nå hadde et mye mindre kapasitetsbeger. Da var det viktig å fylle det med noe som var positivt og færrest mulig «bør ting».

Å ha kontakt via mail – SMS osv er mindre krevende for meg. Jeg er så takknemlig for alle de nydelige menneskene  jeg har møtt via disse kanaler.

Jeg vil tro at det er lettere for andre å forstå det med min skade som går på smerter  -  enn det som går på at jeg hver dag har så lite krefter – at det å ha to kjeler på ovnen samtidig kan være veldig tappende  - at jeg har mye mindre kapasitet enn før til å tenke – bearbeide info – føle. Det tøffeste for meg er nok at jeg sliter så hele tiden med å styre følelser. Når noen sier til meg at jeg må være raskere – jeg skaper kø i kassa på Rimi har jeg på tunga ord som ikke fantes i mitt vokabular før skaden.

Jeg sender hver uke takketanker til de flotte menneskene jeg møtte  i fagstaben på Sunnas sykehus

Jeg sier som Krf politikker Jon Lilletun sa da han fikk kreft. Han sa at han hadde brent for viktigheten av voksenopplæring. Kreft var ikke det voksenopplæringskurset han ville valgt selv, men når han fikk det måtte han gjøre det beste ut av det. Jeg har nok hatt god nytte av at jeg ikke var bortskjemt med å ha kjørt mye på Livets  E6 før skaden heller. Jeg var med andre ord godt kjent på livets sideveier og elvestryk. Hvem bestemmer egentlig hva som er sidespor og hva som er hovedspor i livet? Skjønne blomster kan finnes der en minst av alt venter det.

Jeg ønsker med å dele dette at det kan gi større forståelse for at livet kan leves på ulikt vis. Mange kan føle seg veldig utenfor om vi leser en del blader og aviser. Jeg gir meg selv lov til å kjenne på at livet er urettferdig. Jeg finner ikke mening i alt, men jeg kan mening i noen øyeblikk og takker for det.

I vårt land kan vi lett ha for store forventinger til livet. Jeg synes Kolbein Falkeid sier det så klokt og sant i et av sine dikt: Hvem sa at dagene våre skulle være gratis … og hver kveld stoppe på gevinst----ja, hvem sa det? ….Hvor i all verden hadde vi det fra? Dagene våre heter det diktet. Jeg kan anbefale dere å lese det i sin helhet. Jeg tror livet har lært meg noe om å ta vare på de gode øyeblikk – friminutt – en dag uten alt for mye smerte  - en dag der skadesinne  er i smulere farvann…++

Jeg tror på en raus Gud som vil at alle skal få like stor danseplass. Så vil jeg gi mitt lille bidrag til at verden skal bli et slikt sted.

 

Anne Lise 9. Februar 2013