Reisen tilbake til meg selv!

Et liv kan romme mange reiser. Noen av dem husker vi godt og andre går raskt i glemmeboka. Sist uke så jeg et program på TV om en modig prest som dro til et kloster i Libanon. Han kalte det reisen tilbake til seg selv. Jeg ble sterkt berørt og betatt av å høre denne fine prestens tanker om livet.

Jeg kan også si at jeg har lagt ut på en reise tilbake til meg selv. Det har vært den viktigste reisen i mitt liv. Mange har skuffer fulle av brukte flybilletter. Jeg har ikke det. Mange kan, som presten jeg nevnte ovenfor, finne hjem til seg selv ved å legge ut på en fysisk reise. I mitt liv har det handlet om en indre reise. Jeg var på leiting etter mitt egentlige jeg. Den måtte få kontakt med det lille barnet i meg igjen. Den lille jenta, som tok så mye plass – hun som likte å fortelle – hun som sa ifra når noen krenket henne eller andre. Denne Pippi jenta hadde blitt borte noen år. Hun ble for truende for noen. Til slutt ble hun ganske taus og selvutslettende. Allikevel var det til god hjelp å huske henne – vite at hun var i meg et sted. Mange sa jeg var innesluttet. Jeg viste at de tok feil. Mitt egentlige jeg var ei Trasskule. Noen brukte ordet Trasskula på meg som barn, da i negativ kontekst. For meg er Trasskula noe fint – positivt. En Pippi kraft til å overvinne selv livets tøffeste etapper. Jeg brukte mange år på den reisen. Etter hvert ble målet mer synlig. Det motiverte meg til å fortsette reisen – jeg viste at jeg var på rett vei.

Jeg kan med hånden på hjerte si at ingenting i mitt liv har jeg hatt mer nytte av en denne indre reisen. Jeg tar stadig reiser i mitt indre, men dette var hovedreisen som gav grunnlaget for senere reiser. Den gav meg en jording – dypere røtter til å stå oppreist i høststormene.

Det er så mye snakk om fysisk trening i vår tid. Det er vel og bra. Jeg savner sårt at det snakkes mer om den «indre/menneskelige trening. Vi kan på et øyeblikk havne i en ulykke eller sykdom som gjør trening umulig for kortere eller lengre tid. Hvis et menneske har brukt fysisk trening som «medisin» for det meste kan de få det veldig tøft hvis livet gir dem en bråstopp. Jeg synes at f.eks Reisen til oss selv – og andre måter å bli kjent med seg selv litt på dypet burde vært temaer i skolen. Det varmer mitt hjerte å høre om lærere som har skjønt dette

Presten jeg nevnte ovenfor ble møtt av en struttende solsikke da han kom hjem fra reisen sin. Underveis hadde han møtt et menneske, som ikke viste noe om hans liv, men likevel gav han varme og viktige ord midt i det som var vanskelig for han. Da jeg så dette programmet kom jeg på noe jeg hadde glemt, men trengte å bli minnet om nå. For ca 15 år siden møtte jeg også et menneske som ikke kjente meg, men som gav meg ord som gav håp og livsmot. Det kan vi oppleve mange ganger i livet, men dette menneske gav et så konkret budskap om opplevelser og mennesker i mitt liv som det var krevende å forholde seg til.

Jeg opplever det som en stor gave å møte mennesker som har tatt «Reisen tilbake til seg selv» Funnet frem til den de var ment å være. En slik dybde kan bli truende for noen. Det er vi mange som har erfart. Jeg vil allikevel si at prosessen har vært verd prisen. Som Askeladden er vi avhengig av å ta fatt på reisen med åpent sinn. Stole på at vi vil finne mennesker underveis som vil gi oss livsniste .De gode mennesker jeg møtte på min reise har – for alltid – fått hedersplass i mitt hjerte. Mange kan stille opp på solskinnsdager – hverdagsenglene er der også når det blåser kald nordavind. Det er ikke mange av dem, men de er juveler i en til tider kald verden. Indre reiser kan romme mye ensomhet – det finnes ikke hverdagsengler i hver havn for å bli i billedspråket.

Trasskula eller Pippi jenta jeg var som liten ble en veiviser til å finne meg selv som voksen. Det er så mye snakk om : Å bli ny i våre dager, men da går det ofte på klær og sminke. Jeg kan skape mitt eget slagord: Jeg ble ny – fant meg selv ved Trasskulas –Pippis hjelp.

 

Trasskula Anne Lise 16. Februar 2013