Intervju med magasinet til Landsforeningen for trafikkskadde.

- Jeg har våget å stå i smerten

  Av Gunn-Elisabeth Almås - 

  - I dagens samfunn får det overfladiske spalteplass. Å komme seg raskt videre etter enhver krise blir tiljublet. Jeg har brukt masse tid og gått dypere i det som er tøft. Jeg har våget å være i smerten, jeg har våget å være der for å lære av det. Etter hvert har jeg opparbeidet et indre livslandskap jeg kan reise i, når jeg nå ikke kan reise så langt fysisk, sier forfatter Anne Lise Rasmussen (49) fra Oslo som er ute med diktsamlingen "Trasskulas vei til frihet".

Etter en fallulykke i 1999 pådro Anne Lise Rasmussen seg en kognitiv skade, men det skulle ta flere år før hun fikk en riktig diagnose. Anne Lise forteller om vanskelig år hvor hun selv forstod at noe var galt, mens legene konkluderte med at problemene var psykisk betinget.

- Etter fallulykken fikk jeg god belønning for at jeg hadde bearbeidet dype og tøffe opplevelser fra fortiden. Før skaden hadde jeg gått i motbakker mange ganger, og hadde klart å komme videre. Mine tidligere erfaringer holdt meg nok oppe. I forbindelse med forsikringssaken møtte jeg nevrokirurg Ole Jørgen Kirkeby. Dette var i 2005. Han gjorde et grundig arbeid og det føltes uendelig godt å møte en faglig dyktig person som så helheten. Kirkeby er en av mine helter, sier Anne Lise og legger til at det var slik hun fikk høre om Landsforeningen for trafikkskadde og at hun i tillegg kom videre til Sunnaas som hadde senfasetilbud til mennesker med hodeskade.

Ble tatt på alvor.
Anne Lise forteller at hennes helsetilstand ble lettere å bære da hun endelig ble tatt på alvor. Brikkene falt på plass. Hun kunne nå forholde seg til en diagnose.

- Jeg unner rett og slett ikke min verste fiende å gjennomgå de årene hvor jeg var svært syk men ikke ble trodd, sier hun med et fast blikk.

I 2005 startet hun senfasetilbudet ved Sunnaas sykehus i Drøbak, og det skulle bli et vendepunkt i hennes liv.

- Jeg har mye å takke Sunnaas for. Noe av det jeg hadde mest nytte av var å se sammenhenger og skjønne hvorfor enkle gjøremål hadde blitt så krevende. Vi brukte også mye tid på å finne best mulige måter å leve videre på, med alle de utforingene skaden gir i hverdagslivet. Det var også så godt å ha et sted hvor jeg kunne snakke om følelser og reaksjoner. Her møtte jeg andre som slet med de samme problemene. Det føltes godt å ikke stå alene, forteller Anne Lise som før skaden arbeidet i helsevesenet - da med mennesker med ulike funksjonshemminger.

Skrev mye
Ikke nok med at Anne Lise fikk hjelp med sine hodeskader, det var på Sunnaas at hun også ble "forløst" som forfatter.

- Ja, jeg har alltid vært glad i å skrive, og diktene har bare falt ned i hodet mitt. Et maleri, en naturopplevelse - eller å fange opp noe som blir sagt, kan være nok til at diktet formes. Jeg kan eksempelvis ha gått med en bekymring lenge, så skriver jeg - og på arket kan det da stå en løsning. De diktene som jeg raskt kan sette ned, føler jeg blir best. Jeg bruker ofte bilder fra naturen for å si noe om livet på godt og vondt, forklarer hun.

- Så kom diktsamlingen "Trasskulas vei til frihet"…
- Ja, jeg fikk oppfordringer fra flere hold om å gi ut diktene. Forlaget Kolon ønsket å gi dem ut og det ble til sammen 49 dikt i boka. Tilbakemeldingene har vært gode - ikke minst fra folk som sliter og har mye å bære på. Diktet "Teningkast 6 til deg selv" vet jeg en del mennesker har hengende oppe på veggen eller på tavla si. Det føles fint at jeg kan være til hjelp for andre, at jeg kan gi håp, smiler hun.

Vanskelig hverdag
Forfatteren legger ikke skjul på at hverdagen er en utfordring når det meste må planlegges. Også det å ta en tur i matbutikken kan være krevende.

- Jeg gjør som idrettsutøverne, går igjennom løypa på forhånd hvis jeg skal ut. Skal jeg til byen legger jeg en plan før jeg går hjemmefra. Jeg planlegger hvilke butikker jeg skal gå i, hvor jeg kan hvile, jeg sjekker penger og bankkort før jeg stiller meg i kassakø - for å nevne noe. Det kan føles vondt når andre kunder roper at du ikke må lage kø. For meg tar ting tid. Min kognitive skade byr også på andre utfordringer. I møte med andre mennesker hender det samtalen går for raskt. Jeg greier ikke å følge med, eller svare. Det er også veldig slitsomt å høre mange stemmer. Når jeg skal i en sosial "setting", så skriver jeg gjerne ned noen temaer jeg føler er viktig å få sagt noe om. Jeg har også en bok med navnet på venner og familie der jeg kan notere ned hva jeg skal spørre dem om, eller snakke med dem om, når de ringer. Slike små hjelpemidler gjør hverdagen litt lettere, forklarer hun.

  Nye prosjekt:
Anne Lise lover å fortsette å skrive fra sitt hjem i Brobekkveien i Oslo. I påsken skal hun ikke til fjells, hun nyter de stille dagene i storbyen. Anne Lise er dessuten ingen ivrig skiløper, men elsker å komme ut i naturen om sommeren. Da tar Anne Lise drosje ut av bykjernen, og legger så ut på fottur.

- Kommer det nye dikt fra deg i nær framtid?
- Jeg har ingen konkrete planer om noen ny utgivelse av bok nå, men jeg vet jo ikke hva som vil skje i framtiden. Etter utgivelsen av "Trasskulas vei til frihet" følte jeg meg litt tom og jeg måtte ha en pause. Men, jeg skriver igjen nå. Ikke bare dikt, smiler "Trasskula" som var Anne Lises slengenavn som liten.

A nne Lise Rasmussen har hjemmeside: www.trasskulas-vei-til-frihet.net