Intervju med Tonsenbladet

Anne Lise Rasmussen:

Dikt om frihet, sorg og glede

Tekst: Sonja Thoresen

 

Anne Lise Rasmussen, som bor i Tonsen menighet, har i høst utgitt en diktsamling som hun har kalt Trasskulas vei til frihet

Boka inneholder 49 dikt; mange av dem har bilder fra naturen, som må ha vært en viktig inspirasjonskilde. Men tittelen, hva betyr den? I et møte med Anne Lise Rasmussen ber vi henne fortelle.

Trasskula

er et navn foreldrene mine brukte på meg når jeg ikke hørte på dem! Men jeg har snudd begrepet til noe positivt. Det står for en indre styrke i meg som ikke gir opp, selv i tøffe motbakker. Og så vil jeg si noe om blomstene og livs-nisten jeg fant på min vei til en indre frihet.

 

Om dem som boka er tilegnet

- Du skriver  at du med denne boka vil gi: Et varmt håndtrykk til dere som har møtt ekstra mange motbakker i livet. Kan du utdype det litt nærmere?

- I aviser og på TV får vi ofte høre om folk som har opplevd tøffe motbakker. Jeg liker å bruke bildespråk for å forklare hva jeg mener. De som opplevde tsunamien i Asia i romjulen 2004 ble gjenstand for mye omsorg og oppmerksomhet. Jeg vil gi et varmt håndtrykk til dem som har hatt det veldig krevende over mange år, for eksempel til dem som har levd i en ”tsunami” gjennom hele oppveksten. Jeg tenker på barn som har levd med mange slags overgrep.

Boka er mitt bidrag til å hedre tøffe kvinner og menn som våger å bruke år av sitt voksenliv for å bli fri for krenkelsene, for så å ta plass ved førersetet i eget liv. Gjennom prosessen har de samlet mange vekttall, etter utallige eksamener på livets universitet.

 

Hvordan har du fått inspirasjon til diktene?

- Inspirasjon har jeg fra livet mitt privat og 21 års yrkeserfaring i helsevesen og menighet, med frivillig arbeid. Jeg kan se et fotografi, maleri, jeg kan høre en tale, lese noe i avisen, ha en naturopplevelse, og så kan det komme et dikt ut av det.

Jeg har ellers latt flere fagfolk lese diktene mine, og de har støttet meg på at diktene skulle videre, som de er. Om noen skulle bruke ”rettetast” på dem, kunne noe av kraften i budskapet lett bli borte.

 

Et utvalgt dikt du vil fortelle om?

- Jeg har et dikt som jeg har kalt De knuste drømmers rom.

Bakgrunnen for dette var en artikkel jeg leste i avisen Vårt Land. Artikkelen var skrevet av presten Steinar Ervik. Han skrev om hvordan det ofte går når vi møter en livskrise. For eksempel når foreldre mister et barn. Venner stiller opp de første dagene, men så går hverdagen videre for dem. For foreldrene som er i sorgen, blir livet filleristet. Etter hvert fungerer hverdagene bedre for dem også, men de vil resten av livet bære på knuste drømmer og ensomme rom. Ervik reflekterte over hvordan man kan leve med dette på en best mulig måte. Det han skrev, gjorde inntrykk på meg. Alle har vi store eller små rom med knuste drømmer.

Etter å ha lest denne artikkelen måtte jeg skynde meg å sette meg til PCen. Da kom diktet:.

                                      

De knuste drømmers rom!

De knuste drømmers rom,

det som ikke kommer til å skje.

Så mye skjult ensomhet,

de andre ser bare det som hendte.

 

 

På et øyeblikk ble alt snudd på hode,

drømmer og håp falt i grus.

De første dagene var andre der,

så startet den ensomme vandring.

 

Inn i et rom som venner ikke ser,

du møter det hver eneste dag.

I år skulle du ha opplevd noe stort,

livet har satt en stopper for det.

 

Livet for de rundt deg går videre,

et spørsmål i farta ;alt bra med deg nå?

Din verden er blitt filleristet,

en grunnmur må bygges på ny.

 

Det selvfølgelige er ikke der lenger,

en enkel ting i går, så krevende i dag.

En livslang prosess å forsone seg med,

knuste drømmer og ensomme rom.

 

Gråt og klage kan hjelpe deg,

løse opp indre spenning.

Etterpå kan du lettere se blomstene

som tross alt finnes i din verden.

 

Lykken er å lage en bukett av dem!

 

Din egen ulykke?

 - En fallulykke gav meg en hodeskade i 1999. Skaden er usynlig for andre, men for meg kan selv de enkleste ting bli veldig krevende. Jeg måtte lære meg å leve i små porsjoner.

Da ulykken skjedde, var jeg på et punkt i livet mitt da så mye var på plass…

Jeg tenkte at nå skulle jeg endelig kjøre på livets E6. Slik ble det ikke.

 

Fortsatt noe å glede seg over?

- Det er viktig å få bruke god tid i sorgprosessen. Noe vil være krevende hver dag resten av mitt liv. Men i mitt sakteliv kan jeg se juveler mange andre ikke har tid til å stoppe opp og se.

Rent fysisk kan jeg ikke reise så langt, men jeg har opparbeidet et stort indre livslandskap som jeg kan reise i. Jeg har hatt mine runder med Gud om at jeg følte jeg hadde hatt min porsjon av motbakker i livet før ulykken. Nå opplever jeg Gud som en trygg og raus medvandrer, en som tåler min klage, en jeg kan fortelle om det andre ikke forstår.

Med dette diktet om de knuste drømmers rom, vil jeg si noe om at ingenting i denne verden er bare godt eller vondt. Ellers er min erfaring at det er viktig å bli møtt med respekt. At fagfolk bekrefter alvoret i det en har opplevd! Da er det lettere å se blomstene, som tross alt finnes i min – og din – verden, og lage en bukett av dem, som det uttrykkes i siste linje i diktet mitt.

 

Diktsamlingen til Anne Lise Rasmussen er utgitt på Kolofon forlag. I tillegg har hun egen side på internett, hvor det er mulig å skrive i gjesteboken hennes og ta kontakt.

Adressen er: www.trasskulas-vei-til-frihet.net