Flink nok pike.

Livet kan romme så mye. Sykdom, smerte og sorg. Det er lett å putte ting i ryggsekken – litt til og litt til. Du går og du går. Kanskje har du ikke kontakt med smerten. En dag har gnagsårene på skuldrene fått nok. De har båret så alt for mye. Du prøver å plastre litt for du MÅ jo bare videre. Putter «litt til» i ryggsekken gjør du også. Gnagsårene må skrike enda høyere. Det er ikke bare gnagsår lenger. Det er store sår langt ned i skuldrene. Nå må du innse at det er ikke flere rømningsveier.  Sårene må renses og få gro fra grunnen av. De trenger omsorg over lang tid. Det er du og skuldrene dine ikke vant til. Du vet godt hva det er å gi – strekke deg alt for langt for andre.  Det kan være en mestringsstrategi for å slippe å kjenne etter hva du selv følger – behøver. Flink pike syndromet heter det.

Det er liksom ikke så farlig med deg, bare alle andre har det bra og alt er strøkent rundt deg. Ingen skal ha noe å ta deg for. For å klare det er det mye gruff som må trykkes ned i ryggsekken.  Det blir ikke bedre av å godgjøre seg der blant alt annet du ville skjule for andre.

En dag sitter du altså der. Ryggsekken er blitt ALT for tung og du skjønner at det vil gå lang – lang tid før du kan bære den igjen. Da har du noen valg. Et valg er å gå løs på innholdet i ryggsekken. Mye må luftes ut – noe trenger flere runder i vaskemaskinen. I en av lommene fant du noe som du for alt i verden ikke vil miste. En juvel i ditt liv. Kanskje finner du en murstein – noe som ikke er ditt, men andre har dyttet på deg. Mye må bare kastes – andre ting får ny verdi når det får stå på egne ben.

Det er en kjempejobb du har tatt fatt på. Husk å ta pauser – friminutt. En dag er det tid for å skaffe deg oversikt over det du vil ta med deg videre. Antagelig vil du se at du trenger ikke ryggsekken lenger. Det som virkelig betyr noe for deg får du plass til i et ferdaskrin – ditt livs ferdaskrin.

Så er det vel sånn i livet ellers som på kjøkkenet. Vi må ta en oppvask med jevne mellomrom.

Vi må hele tiden være bevist på hva vi bærer med oss i ferdaskrinet vårt. Vi kan møte mennesker uten grenser og vi kan lett ramle ned i gamle synder. Det kan være en livslang prosess å bli fri fra egne og andres krav.

Det lille barnet i oss trenger ofte å få høre at det er: Flink nok pike – vi er bra nok også. Ingen av oss er fullkomne, men vi er bra nok. Mitt pinsebudskap er at vi må hjelpe hverandre – speile hverandres flotte sider.  Jeg vet at den strengeste dommeren har jeg i meg selv. Nå er det vår – nytt liv spirer frem. Kanskje skal dommeren i oss selv få litt ferie – bli justert litt J - eller bli erstattet med raushet og stor danseplass for den vi var ment å være. Det er muligheter – selv å ta en liten oppvask kan bli til stor hjelp. Husk at du er unik. Jeg tror på en Livgiver som møter meg med raushet – stor tabbekvote og trygge rom. Det er min trygghet i møte med morgendagen.

 

 Anne Lise 1. Pinsedag 2013