Kaldt før soloppgangen

Det har jeg hørt, men hvor lenge skal det vare ? Tid er et vanskelig ord. Hva er tid? Hva er snart? Du har nok hørt det du også disse lettvinte ord om at det går nok bedre snart. Jeg kan savne at noen tilbyr sitt nærvær der jeg er nå – ikke en gang der fremme når alt blir bedre.

For nettopp ved soloppgang er natten særskilt kald, men så begynner fuglesangen har jeg lest et sted. Jeg kjenner på meg at jeg ikke vil fryse. Menneskekulde er det kaldeste av alt. Jeg har ikke hørt så mange superlativer foran ordet kaldt. Det må være på en veldig varm sommerdag – deilig kaldt drikke  - så godt i skyggen. Skyggen kan være et viktig ord på veien videre. Hva kan skyggen? Den kan beskytte deg. Jeg tenker på noen ord: «I skyggen av dine vinger Gud finner jeg ly»…Ord som varmer meg. Ord jeg våger å stole på i kveld – i natt – i morgen?!

Hva med kaldt drikke - kan det gi svale og trøste på en krevende livsvandring?

Å drikke kaldt vann kan slukke tørsten. Vann kan være et bilde på det ekte og rene. Det kan vi trenge på vår livsvandring ? Kaldt er altså ikke bare kaldt. Det er heller ikke så mange insekter og annet der de t er kaldt. Kulde er ikke en stor uformelig masse. Det rommer både det gode og det mer krevende.  Hvordan  skulle vi merke soloppgangen om det var lyst og varmt hele tiden?  Fuglesang skaper magiske øyeblikk, men som mye annet taper det sin storhet om vi hørte det hele tiden. Da kunne det lett ha blitt bakgrunnstøy. Det har vi vel nok av i vår tid?

Vi trenger å være i en oase av stillhet for å kjenne en ekte rytme. Vi har årstider og døgn. Hva får oss da til å tro at i livet ellers skal alt gå raskt og det alltid skal være sol fra skyfri himmel? Har vi glemt den deilige duften etter et regnskyll?  Tårer er vårt regn. Etter lidelsens  tårer kan det også komme en soloppgang . I livvevens lov føler jeg det ligger et løfte om at etter hver natt kommer det en soloppgang. Så skal vi være rause med hverandre – gi rom for klagen når natten føles lang og ekstra kald. Jeg tror på en Gud som tåler at vi klager –  kan føle at livet ikke er rettferdig.

Jeg har også kjent på varme som bare opplevdes som klam – falsk. Jeg håper det har lært meg noe om og ikke blendes av noen ord og bare skremmes av andre ord.

Jeg har vel lært mest i livet  av mennesker som har vært ute noen vinternetter. De har ofte en jording – røtter som gjør at de er gode å føler meg hjemme i. Noen som har opplevd alt for mange vinternetter kan ha resignert – ha blitt bitre. De har kanskje forstrukket seg i å få på plass et liv på tross av så mye smerte. Kanskje var det ingen der da de trengte det som mest? Vi sammenligner alt for lett livskår som ikke kan sammenlignes . To mennesker kan ha den samme sykdom – den ene kan ha en trygg familie rundt seg – den andre er helt alene.

Å møte en vinternatt helt alene er noe helt annet enn å dele den med mennesker som vil være der sammen med deg. Vi har alle valgmuligheter, men noen har mange flere valgmuligheter enn andre.

Vi kan umyndiggjøre andre  - gjøre dem til offer ved å si at de ikke kan gjøre noe som helst for at livet skal bli bedre. Noen bruker dette til å holde andre mennesker nede – avhengig av dem. Vi har så lett for å sette skiller – snakke om vi og de andre. Vi trenger alle å få høre at noen har tro på oss og våre iboende muligheter . Vi behøver hverandre mens vi venter på soloppgangen. Vi trenger å stå sammen – protestere mot et samfunn som ser ut til å tåle så inderlig vel at så mange må bo i vinternatten. Fuglesangen blir ikke magisk om ikke alle røster blir hørt –  får sin plass i orkesteret.. Lys og en ny dag må vi skape sammen – håper flere av våre ledere snart skjønner det.

 

Kveldstanker 3. Februar 2013 –

Anne Lise Trasskula