Veien blir til mens vi går.

I disse dager er det 40 år siden jeg begynte på Viken folkehøgskole. Jeg hadde valgt sosial linja. Vi elevene kom fra Afrika, USA, Finnland, Israel og store deler av Norge. Jeg lærte nok mye om livet det året. Jeg gjemte det i mitt indre. Det var sådd små frø på min vei til å blomstre.

Jeg jobbet på barnehjem, jeg jobbet med to veldig syke søsken i deres hjem og mer til før jeg utdannet meg videre. Det ble tilsammen 21 år i arbeid for mennesker med ulike utfordringer.

Jeg var i tenkeboksen for om jeg skulle utdanne meg i en litt annen retning. Jeg gikk på info møter om ulike utdanningsretninger. Hver gang kom jeg hjem og kjente på et rødt lys. Det var ikke den voksen opplæringen jeg skulle velge.

Noen måneder senere kom en voksenopplæring jeg langt fra  ville valgt selv. Fallulykke. Jeg rakk ikke å kjenne på noe rødt lys. Plutselig var jeg i "en annen verden". Følte meg på bar bakke da jeg kom litt til meg selv. Jeg trengte ikke studielån i den voksenopplæring.

Veien ble til mens jeg steg for steg fikk fotfeste i en ny og ukjent virkelighet. En mastergrad i livets skole. 
Sunnaas sykehus skal ha en stor og varm takk for all sin kunnskap og hjertevarme. Jeg har delt opp årene etter fallulykke i to deler. Før og etter Sunnaas. Jeg ble ikke bedre helsemessig der, men jeg ble tatt så på alvor.

Så er det mitt ansvar å skape menig selv om livsveven ble annerledes. 
Da vi møttes på folkehøgskolen for 40 år siden hadde vi nok store ønsker for livet. Det har vært fint å få glimt fra livet til andre jeg gikk på Viken sammen med her på Facebook.

Litt etter litt reiser vi langt. Når jeg summerer opp livet er det de bolker av livsreisen jeg ikke har valgt selv, som jeg har lært mest av, og har formet meg som menneske.

Vi vet lite om veien videre. Det er bare det første stykket vi kan se å gjøre noe med. Det er nå vi lever og kan være der for hverandre.