Skilpadda.

Det var et av navnene mine mobbere gav meg da jeg gikk på skolen.  Jeg tror ikke jeg har tenkt på det navnet på mange år, men det kom frem i hukommelsen i kveld. Jeg så på TV at en skole hadde plukket ut noen i 10 klasse, som med oppfølging, fikk en spesiell oppgave i friminuttene. De skulle fordele seg rundt i skolegården og gripe inn når de så noen ble utsatt for noe som ikke var bra. Det hadde hatt veldig god effekt på den skolen. Mobbingen hadde avtatt mye. Englene ble de kalt. Så enkelt som at flere øyne ser bedre enn få. Englene hadde hver uke møte med noen ansatte på skolen hvor de gikk igjennom uka som hadde gått og uken som ligger foran.  Det handler om å se og hvordan gripe inn osv.

Mobbing er et kjempestort samfunnsproblem i dag også. Vi hører om barn som har blitt mobbet og ikke ser noen annen løsning enn å ta sitt eget liv. Vi hører stadig om forslag som kan minske problemet. Mye høres fint ut på papiret, men virkelighetens verden er ofte mer sammensatt. Et forslag er at om en elev må bytte skole skal det være mobberen og ikke den som blir mobbet. De høres veldig bra ut, men ofte er det ikke en klar mobber. Mye skjer i det skjulte. Om jeg tenker tilbake til min skoletid kan jeg ikke peke ut en som mobbet meg.  Jeg tenker heller at det var noen som satte i gang, så hang andre seg på. Jeg tenker ikke at alle de var slemme. Jeg tror det ofte handlet om at det gjaldt å holde seg på lag med noen i klassen og da våget de ikke å gå imot dem.

Jeg tror på «engleprosjektet» jeg hørte om i dag. Jeg har tro på flere voksne i skolen. Mange lærer gjør en kjempejobb, men jeg tror på andre faggrupper i tillegg. Jeg tror også det er samfunnsøkonomisk bra i det lange løp. Det menneskelige er jo det viktigste, men noen skjønner det bedre når det blir snakk om kroner og øre.  Å hjelpe et barn tidlig er best på alle mulige måter.

Jeg har tenkt tilbake på mobbingen i min barndom.  Jeg opplevde at det også for voksne i et bygdemiljø var lett å baksnakke og bruke lite fine adjektiv om andre. Det var lett å komme med noen negative tilnavn til noen som ikke var tilstede. Det gikk ofte på særtrekk ved et menneske som de ikke kunne noe for. Så i grunnen var det ganske likt det som skjedde i skolegården. Jeg tror voksne i dag også har en vei å gå. Jeg har hørt ansatte i barnehage baksnakke foreldre så barna hører på. Jeg tror alle voksne bør gå i seg selv.  Det mobbes i alle samfunnslag, organisasjoner  og møteplasser. Foreldre har et stort ansvar for hvordan de omtaler andre når barna hører på.

Om vi skal være forbilder for barna må vi gå i oss selv.  Det holder ikke med fine ord i taler eller når mobbing er tema om vi ikke handler etter det.

Hvorfor er det mange år siden jeg har tenkt over at jeg ble kalt «Skilpadda» i skolegården? Fordi jeg har fått hjelp til å bli et oppreist menneske og lar ikke det ordet definere hvem jeg er i dag. Mange barn og voksne den gang og mange barn og voksne i dag får slike krenkende navn.  Barn som lærer å bli trygge på seg selv, empati og medfølelse blir også det som voksne.  Jeg tror mange lærer er mye flinkere i dag til å inkludere nye elever og se hver enkelt enn i min skoletid,  men  mye skjer likevel i skolegården, på vei til og fra skolen og på sosiale medier osv,

Skal barn lære må de være trygge.  Jeg kjenner ofte på en redsel for at det ikke blir fulgt opp  hvorfor et barn sliter med konsentrasjonen, får dårlige karaterer, uteblir fra skolen.  Lærere kan gjøre mye, men alle voksne har et ansvar.

I disse dager kan jeg ikke få sagt ofte nok at våre ledere har et stort ansvar. Vi skal ikke dømme alle fra et sted, en gruppe under en kam. Vi må lytte oss inn for å vite mer før vi snakker med store bokstaver.  Politikkere av ulikt partipolitisk farge har sagt at vi må være nabokona som bryr seg, vi må handle osv.  Jeg får ofte lyst til å spørre dem når de handlet selv når de så et barn hadde det vondt.

Vi hører om mobbing, vold og overgrep mot  barn hver dag i nyhetene. Det blir stor oppstandelse hver gang vi hører om det, men hvorfor får det fortsette i så stort omfang.

Trygge voksne betydde enormt mye da jeg var barn og også i dag kan et menneske gjøre en stor forskjell. Jeg vet om barn jeg gikk på skole sammen med som sliter den dag i dag. Jeg kan ikke huske at jeg gledet meg en skoledag, men mange dager var sikkert helt greie. Jeg har sendt mange varme tanker til naboer og andre som så meg og lyttet til meg den gangen da jeg var liten.  Langt  fra alle er så heldige.

Jeg tror at kunnskap om mobbing, vold og overgrep gir mer trygghet til å handle.  Mange tror ikke at et menneske som er så hyggelig et sted kan gjøre så grusomme ting mot barn, eller en vil ikke tro at sitt eget barn kan mobbe andre osv. 

Få ting gleder meg mer enn å se barn som er trygge og glade. Hverdagsengler i skolegården og hverdagsengler i livet ellers tror jeg på. Søndagsengler også for den saks skyld. Da tenker jeg ikke på perfekte mennesker, for det er ingen av oss. Trygge barn og voksne er mer enn bra nok.

Noen sier: Det er aldri for sent med en god barndom.

Jeg liker bedre disse ordene: En god barndom varer hele livet.  Jeg hørte det først fra Kristin Halvorsens munn.  Abid Raja har fortalt om en tøff barndom med vold og mer til. Han hadde som voksen tatt det opp med sin far at det ikke var bra med vold mot barn. Faren hadde svart at Abid hadde da klart seg bra.  Abid, og jeg er så enig, mente at vi kan ikke drive en slik risikosport med barn – satse på at de klarer seg i livet uansett.

Jeg er redd det første utsagnet fører til at den som krenker kan bagatellisere det som har skjedd. Jeg er også redd for at det fører til passivitet i stedet for handling fra voksne som burde se – å handle.

Det siste utsagnet ligger det så mye muligheter og håp i.  Hva er mer vakkert enn å se et barn, som har hatt det vondt, blomstre og bli det barnet det var ment å være.

Alene er vi alle små og sårbare – sammen sterkere enn vi tror – vi trenger alle en storebror – storesøster.  Sammen kan vi handle – få andre til å springe ut i full blomst.

Anne Lise 12 januar 2016