Elefantene i rommet.

En av elefantene i livet mitt heter skam. Da jeg endelig hadde fått kostet barndommens skam ut av døra skjedde fallulykken. En ulykke som gav meg en hodeskade og skammen var tilbake. En del av skaden er at det er krevende hele tiden å styre følelser og "lite pene ord" ligger ytterst på tunga. Ord som ikke var i min ordliste før skaden. En fulltidsjobb bare å prøve, så godt jeg kan, å styre det.
Det er stadig et rettselskabinett inne i hodet mitt av bilder og ting som ikke er pene.

Ro og forutsigbarhet er beste medisin mot dette. 
Smertene og den enorme utmattelsen er også tøft, men det er ikke skambelagte.

Jeg leste om en dame, som hadde fått kreft. Hun synes det var like uformelig og stort å forholde seg til som en elefant. Så fikk hun et bilde i sitt indre. Hun dro et forheng foran det meste av elefanten. Det ble bildet på og ikke tenke langt frem i kreftbehandling. Hun så for seg at hun måtte takle en steik av elefanten hver dag. Det ble mer håndterbart. Noen dager ble det riktignok en større steik , enn hun trodde hun kunne bære, mens andre dager en liten steik.
Jeg liker det bildet og har hatt nytte av det selv. 
Jeg tenkte på det i dag hvor det ble ekstra tøft å være meg. 
Jeg fant to bøker i bokhylla som på ulikt vis, skapte gjennkjennelse og fellesskap. Ord som fikk selvfordømmelsen til å vike. Det er lov å klage og ikke være snill pike når steika jeg må svelge blir for stor.

God natt. Tanker fra meg i snøværet. Ta godt vare på dere selv.