Grunnpilarer i livet – røtter – jording.

De har begynt å bygge ny skole rett over gata der jeg bor nå om dagen. . Grunnpilarer skal på plass og det høres godt. Jeg kan lite om husbygging, men jeg tenker at grunnpilarer er det viktigste av alt. Sånn er det i livet også. Et hus kan få store skader om ikke grunnarbeidet blir gjort forsvarlig. Det er så lett å velge det enkleste, tro vi kan ta lettvint på mange ting. Da møter vi oss selv i døra ganske fort. Eller havner hos Sinnasnekkeren.

Jeg hørte bryllupstalen prins Carl Philip av Sverige holdt til sin Sofia. Han snakket også om det å våga gå den svåra vegen – de hadde prøvd den enkle veien, men det hadde ikke ført dem videre.


Jeg har opplevd det veldig sterkt selv å bygge grunnpilarer i mitt eget liv. Jeg tenkte mange ganger at nå har jeg gravd dypt nok, men så opplevde jeg at det var flere lag som måtte fjernes for å stå støtt på egne bein. Jeg fikk opp bilder fra besøk hos tannlegen når hun borer og sier hun er «snart» ferdig. Jeg fikk det ikke til å stemme med ordet snart – jeg synes det tok SÅ lang tid. Det er veldig viktig hos tannlegen og ellers at en gjør noe grundig. Jeg vet i dag at det ligger en stor gevinst og venter på oss om vi tar oss selv og livet på alvor. Det kan være knallharde etapper underveis og en kan miste motet mange ganger, men det gjelder å holde fast på håpet om noe bedre der fremme.

Jeg får gåsehud den dag i dag når jeg tenker tilbake på hvordan det føltes for første gang å stå oppreist i meg selv. Kjenne at grunnmuren og livet holdt under meg. Jeg tror jeg var like stolt som et lite barn som tar sine første skritt. Jeg hadde prøvd å jukse noen ganger, prøvd meg på snarveier, men jeg fant ut at jeg måtte gå igjennom det vonde – ikke rundt om jeg skulle vinne over det. Jeg har aldri gjort noe stort innen idrett, men min største seier er nok at jeg klarte å bygge grunnmur under meg som har holdt i de tøffeste stormer. Jeg hører ofte ord om at den som går til psykolog er svak. Da tenker jeg at det menneske vet lite om hva de snakker om. Å gå i terapi er noe av det modigste jeg har gjort i mitt liv. Det har ikke vært noe dulling og kjære mor. Der ble en stoppet om en våget å ta snarveien for å si det sånn.


Jeg tenker på de grunnpilarer som settes opp under skolen som bygges i gata her. Jeg tenker på de elevene som skal gå der når skolen står ferdig om 2 – 3 år. Jeg håper den får lærere som har det som skal til for å gi elevene gode grunnpilarer i sitt liv – så de tør å være seg selv – blir trygge på seg selv så de ikke blir truende å møte andre som tenker helt annerledes. Jeg tror det må våre et samfunns viktigste oppdrag å gi barn trygghet og varme – empati og rom så de kan være seg selv. Jeg har møtt alt for mange mennesker som har brukt mye av sitt voksne liv til å finne sin egen plass – få selvrespekt og trygge rom. Jeg tenker først og sist på det menneskelige i det jeg nå deler, men det er også samfunnsøkonomisk viktig å hjelpe barn som sliter så tidlig som mulig. Både små og store barn trenger dype røtter for livet har både stormer og orkaner for de fleste av oss, noen opplever mange flere orkaner enn andre. Folk med trygg grunnmur kan også falle på livets vei. En kan være oppreist i seg selv også når en ligger nede, sier Ragnhild Bakke Waale og jeg er enig med henne.

For meg handler dette også om farger. Jeg følte at mitt liv hadde vært i svart/hvitt film, men så på et punkt gikk det over i fargefilm. Alle regnbuens farger var der også for meg. Jeg var fargeblind i mange år, men nå SER jeg, sa et menneske jeg møtte for en stund siden. Jeg har lært å bli bevist på hvilke mennesker jeg omgås. Det finnes mennesker som vil ta fargeskrinet fra sine medmennesker og det finnes mennesker som tiljubler andres fargeskrin. Tannlegen må noen ganger foreta rotfyllinger. Vi mennesker må noen ganger rive opp rottene røtter for at nye friske røtter får plass og tid til å vokse. Friske og ekte røtter gir nydelige frukter - flotte blomsterenger – en stor blomsterkrans – en seierskrans.

En seierskrans som ikke visner, men bare blir til mer og mer liv og lys.
Anne Lise – juli 2015