Om blomstergjødning, hestens syn og deg og meg.

Sist søndag hørte jeg på radio om hestens syn. Den så godt, men har et område rett foran seg og en strime rett bak seg som den ikke ser. Mine søstre og jeg hadde en hest da vi var ungdommer. Kanskje har jeg glemt det med hestens synsfelt og kanskje var jeg ikke klar over det da vi hadde hest. Egentlig sier det seg selv når en tenker på hestens ansikt og øynene som sitter på siden. Og med det kommer jeg til mine egne blinde flekker eller områder må jeg vel si.

Jeg kan være blind for så mye som egentlig er rett foran meg. Jeg får stadig sterke opplevelser på det. Jeg kan se meg blind på sider ved andre mennesker, i stedet for å lytte til deres fortelling. Jeg kan tenke at hesten vår Vesle Frikk var sånn og sånn.  Marit Slagsvolds bok; Jeg blir til i møte meg deg, kommer frem i bevistheten. Både Vesle Frikk fra ungdommen og mennesker jeg møter i dag blir til i møter med meg og andre. Hvis jeg hadde forstått Vesle Frikk bedre ville han kanskje ha blitt tryggere?  Jeg har sett på en plante jeg har at den har sett litt trist ut. Jeg har sett det noen dager før jeg kom på å gi den næring. Nå strutter den av velvære.  Og jeg tenker nok en gang: Tenk hvor lite som skal til for at noe endres eller noen endres. Hvorfor er jeg så tungnem i det faget. Jeg vet det jo veldig godt, men jeg trenger stadig å bli minnet på det. 

Jeg tenker vi er så like blomsten min, hesten Vesle Frikk og oss mennesker.  En håndfull godhet, næring og forståelse kan gjøre en stor forskjell. Så enkelt og så vanskelig. Det gjelder å se bort fra staffasjen for å se det viktigste.  Blomstergjødning koster noen kroner. Godhet og forståelse er gratis.

Noen ganger kan det være lurt å ta et steg til siden eller tilbake for å se hva en sak handler om. Komme utenfor sin egen blindsone for å se et større og klarere bilde. Noen blir forstått i hjel. Kanskje ser vi andre som trenger vår forståelse. Noen gjør seg til offer uten å være det. Livet er sammensatt.

Eg ser, synger Bjørn Eidsvåg.  En flott tekst som sier mye om medvandring og trøst, men også om å sette grenser. Vi kan være medvandrere, men ikke bære hverandres liv.

Takk Vesle Frikk, planten min og livet som får meg til å stanse opp og justere kursen.

Respekt betyr vel «se om igjen». Vesle Frikk og blomsten viser meg også mye om det å være fornøyd her og nå når de har fått sin næring. Være i øyeblikket.

Vi trenger nok noen blinde flekker for å kunne takle livet. Ikke dømme oss selv for hardt. Ofte er vi den strengeste dommeren selv.  Noen ganger skal vi med god samvittighet få dempe lyset mot oss selv. Da kan mye fint skje. Mange av de fineste samtalene finner sted i en sen kveldstime.

På godt og vondt blir vi til i møte med hverandre.

 

Trasskula 17 januar 2017