Når noen virkelig ser oss.

Vi har møttes uten å møtes -
det ble en bedrøvelig kveld.
Vi følte vi tross bekjentskap –
var ukjente likevel.

Det var latter og prat rundt bordet –
rundt rettene vi fikk servert.
Og festen var førsteklasses –
og mesterlig arrangert.

Vi så bare ikke hverandre –
og kvelden var underlig tom.
Som fremmede har vi skiltes –
mer ensomme enn da vi kom.
Liv Nordhaug.

Jeg tenker det er flere enn meg som noen ganger har hatt de følelsene som omtales i diktet ovenfor.
De siste 18 årene har jeg kjent på det veldig ofte uten at det har noe med de menneskene jeg møter å gjøre. Det har med min hodeskade og ikke noe annet. Jeg kan kjenne på at jeg er på en annen planet. Ingen kan bekrefte min virkelighet. Selv etter å ha vært sammen med varme og gode mennesker kjenner jeg ofte på ensomhet på veien hjem. Som i : Lille Adam av Arnulf Øverland. Det er en av de tøffeste sidene med skaden min. Jeg husker jeg snakket med en mann som hadde samme skade som meg. Han sa det var godt å møte meg som kunne hans språk. Ja, litt sånn føles det.

I dag er det 8 mars og det er all grunn til å feire og takke alle kvinner som har kjempet frem alt det vi i dag så lett tar som en selvfølge. Jeg hadde en feiring også i går. Jeg møtte et menneske som jeg bare har møtt en gang før og da i et større fora. I går hadde jeg bedt om en samtale med henne. Det ble julaften i mars for meg. For ei dame sier jeg bare. Hun våget å bli med på en reise i min verden. Hun kom så nær min verden. Hun hoppet ikke av. Hun stilte spørsmål rett inn i det som var viktigst for meg. Hun var så tilstede at jeg selv i dag blir beveget av det. Jeg kjente ikke mye på å være annerledes i hennes nærhet. Selv det jeg synes er skambelagt med min skade møtte hun med respekt og verdighet.
Jeg fikk lyst til å danse over Stortorget etter den praten selv om det var ganske så kaldt. 
I dag kjenner jeg på Tove Lies dikt:

Det visne mennesket 
fikk overrisling av gode ord
dagen etter
var mennesket fullt av blomster
røttene boret 
dypt i oss.

Jeg tror en sånn frigjørende samtale kan gjøre noe med meg i mange dager fremover. Noe i meg ble flyttet på til et bedre sted. De blå tonene har fått bedre plass. 
Uansett hva vi strever med så trenger vi noen som våger «å kaste ball» med oss. Noen som tåler vårsårbarhet og det vi ikke får til, skammen og annet som vi bærer på. Som i VM på ski må vi gå videre i livet selv om vi faller og det gjør vondt eller vi brekker «staven». Derfor er det livsnødvendig at vi får den rette næring underveis – at det finnes noen som tåler oss når vi sliter med å tåle oss selv. Noen som våger å dekke et vakkert bord der vi selv føler det som en ørken.
Noen som kan se ting utenfra å speile oss. 
Regnbuens farger er for oss alle. 
Selv om jeg ikke kan danse får jeg lyst til å danse i dag også. Jeg lever i ettervarmen av samtalen i går. Selv noe så godt blir jeg veldig sliten av, men i hjertet mitt er det stor glede. Hverdagsengler finnes. Det kan ikke sies for ofte. 
I går kveld kom min søster Kirsten og hjalp meg med noe jeg hadde utsatt lenge. Som prikken over i på en super dag.

Trasskula 8 mars 2017